Advent!

Første søndag i Advent var i går og da var jeg på julemarked/Brasil marked i barnehagen. Jeg hadde ansvaret for Engle-bordet på juleverkstedet. Var kjempekoselig. Lørdag spilte vi siste forestilling av Aladdin på Forum Scene, litt trist egentlig for alle ungene som har vært med har vært superherlige og har virkelig fått meg noen små nye søte venner. Er litt artig å være en av de eldste der (var meg + 4 jenter til som var de eldste jentene)  for de små så virkelig opp til oss. De er så skjønne. Nå er det slutt med teater en liten stund men så er det GREASE som står for tur (og før dere spør, enda ikke noe rolle…men venter i spenning!). Gleder meg uansett til å starte med Grease for merker at jeg allerede savner å stå på scenen. Ikke det at jeg har en utrolig trang for eksponering av meg selv, men fordi jeg synes det er gøy og jeg får ut en del frustrasjon igjennom en rolle, dans og sang. Godt for kropp og sjel faktisk. Vi fikk ikke sånn sinnsykt bra kritikk i Bergens Tidende da, men de to flinke danserne som danser en nett dans med boaer synes jeg dere skal lese en ekstra gang, for jeg er en av de flinke danserne (hehe). Kjekt var det uansett!

Ellers har det ikke skjedd så mye her egentlig. Jeg gleder meg bare vanvittig til 1 Desember for da skal meg og mamma på julekonsert og det blir bra. Få litt julestemning.

Kom forresten over denne triste hunde-historien på facebook i dag og tårene trillte. Kan med hånden på hjertet si at dette kommer ALDRI min hund til å oppleve. Om jeg treffer drømmeprinsen og han ikke liker hunden min, nei da får jeg heller kysse noen frosker til, for hunden min har vært i livet mitt i 7 år og her skal hun bli til den dagen hun velger å si farvel! Les og ta det innover dere alle hundeeiere og alle dere som vurderer å få hund, bare les!

Hunden Findus (Til ettertanke)
av Arnfinn Joensen

Som valp underholdt jeg deg med mine narrestreker og fikk deg til å le. Du kalte meg ditt barn, og på tross av en del gjennomtygde sko og et par ødelagte pynteputer ble jeg din beste venn. Når jeg hadde vært umulig sa du til meg med løftet pekefinger «hvordan kunne du gjøre det?», men så lot du deg formilde og klødde meg på magen.

 

Det tok litt lenger tid enn forventet for meg å bli renslig fordi du hadde det fryktelig travelt, men vi samarbeidet om saken. Jeg husker nettene i sengen, hvor jeg trykket nesen min inn mot deg og lyttet til dine betroelser og innerste tanker, og jeg var overbevist om at livet ikke kunne bli bedre. Vi gikk lange turer og løp i parken, kjørte bil og stoppet for å spise is (jeg fikk kun kjeksen,» is ikke er bra for hunder» sa du)

 

Jeg gikk lange turer i solen, mens jeg ventet på at du skulle komme hjem sent på dagen. Litt etter litt begynte du å bruke mer tid på ditt arbeide og din karriere og mer tid på å lete etter en menneskevenn.

 

Jeg ventet tålmodig på deg, trøstet deg i kjærlighetssorg og skuffelser, skjelte deg aldri ut for dårlig dømmekraft, men tumlet rundt av glede når du kom hjem- også da du ble forelsket. Hun som nå er din hustru er ikke et «hundemenneske» – allikevel bød jeg henne velkommen til vårt hjem, prøvde å vise henne hengivenhet og lystret henne. Jeg var lykkelig, fordi du var lykkelig.

 

Så kom menneskebabyene, og jeg delte din begeistring. Jeg var oppslukt av de små lyserøde vesnene og deres lukt, og jeg ville så gjerne også ta meg av dem. Men hun og du var redde for at jeg kunne komme til å gjøre dem noe, og jeg tilbrakte størstedelen av tiden forvist til et annet værelse eller et hundebur. Åh, hvor jeg allikevel lengtet etter å elske dem, men jeg ble hurtig en «kjærlighetsslave».

 

Etterhvert som de vokste opp ble jeg deres venn. De klamret seg fast i pelsen min og trakk seg opp på vaklende bein, de stakk fingrene i mine øyne, undersøkte mine ører og kysset meg på nesen. Jeg elsket alt ved dem og deres kjærtegn – for dine kjærtegn var så skjeldne – og jeg ville ha forsvart dem med mitt liv om nødvendig. Jeg pleide å liste meg inn i deres seng og lytte til deres bekymringer og innerste tanker, og sammen ventet vi på lyden av din bil i innkjørselen..

 

Det var en tid du, hvis noen spurte deg om du hadde hund – tok frem et bilde av meg ut av lommeboken din og fortalte dem historier om meg. Gjennom de senere år har du bare svart «ja» og skiftet emne. Jeg er gått fra å være «din hund» til «bare en hund», og du bryr deg ikke om å ha utgifter i forbindelse med meg..

 

Nå har du fått et jobbtilbud i en annen by, og du og din familie flytter til en leilighet, hvor det ikke er husdyrtillatelse . Du har truffet den riktige beslutningen for din » familie» , men det var en tid da jeg var den eneste familie du hadde. Jeg var begeistret over kjøreturen inntil vi ankom til internatet.

 

Det luktet av hunder og katter, av frykt og av håpløshet . Du utfylte papirene og sa «Jeg vet du vil finne et godt hjem til henne». De trakk på skulderen og kikket pinlig berørt på deg. De kjente virkeligheten for en middelaldrende hund, selv en med «papirer»

 

Du var nødt til å riste din sønns fingre vekk fra mitt halsbånd, mens han skrek «Nei, pappa! Du må ikke la dem ta hunden min!» Og jeg ble bekymret for ham og for hva du nettopp hadde lært ham om vennskap og lojalitet, om kjærlighet og ansvar og om respekt for alt levende. Du klappet meg på hodet til farvel, unngikk mine øyne og avslo høflig å ta mitt halsbånd og line med. Du hadde en deadline du skulle nå, og det har jeg også nå..

 

Da du var gått, sa de to koselige damene at du sikkert hadde kjent til din forestående flytting måneder i forveien, men ikke hadde gjort noe forsøk på å finne et annet hjem til meg. De ristet på hodet og sa «Hvordan kunne du gjøre det?»

 

De er så oppmerksomme ovenfor oss her på internatet som travle hverdager tillater . De fòrer oss selvfølgelig, men jeg har mistet appetitten for flere dager siden .

I begynnelsen , når noen gikk forbi løpegården min, sprang jeg til forsiden i håp om at det var deg – at du hadde skiftet mening – at det hele bare var en vond drøm..

 

Eller jeg håpet at det i det minste ville være noen som brød seg om meg, en eller annen som ville redde meg. Da jeg innså at jeg ikke kunne konkurrere med de glade hundevalpene der – uvitende om deres egen skjebne – som boltret seg frem for å få oppmerksomhet, trakk jeg meg tilbake i et hjørne og ventet..

 

Jeg hørte hennes steg da hun kom til meg mot slutten av dagen, og jeg trasket etter henne gjennom gangen til et annet rom. Et velsignet stille rom. Hun satte meg på et bord og klødde mine ører og sa at jeg ikke skulle være redd. Mitt hjerte banket i forventning om det som skulle skje, men det var også en følelse av lettelse.

 

Kjærlighetsslavens dager var talte. Som det er min natur, var jeg mer bekymret for henne. Den byrde hun bærer veier tungt på henne, og det vet jeg på samme måte som jeg alltid visste hvordan du hadde det.

 

Forsiktig la hun en årepresse om mitt forben mens en tåre trillet nedover hennes kinn. Jeg slikket henne på hånden på samme måte som jeg pleide å trøste deg for så mange år siden. Profesjonelt stakk hun nålen inn i en blodåre..

 

Da jeg merket stikket og den kjølige væsken løpe gjennom min kropp la jeg meg søvnig ned, kikket henne inn i hennes vennlige øyne og mumlet «Hvordan kunne du gjøre det?» Kanskje forstod hun mitt hundespråk , for hun sa  «unnskyld».

 

Hun klemte meg og forklarte fort at det var hennes jobb å sørge for at jeg kom til et bedre sted, hvor jeg ikke ville bli til sidesatt eller mishandlet eller forlatt eller måtte klare meg selv – et sted med kjærlighet og lys så meget annerledes enn dette jordiske sted..

 

Med en siste kraftanstrengelse forsøkte jeg med et haledunk å uttrykke at  «Hvordan kunne du gjøre det?» ikke var rettet mot henne..

 

Det var deg, min elskede herre, jeg tenkte på. Jeg vil tenke på deg og vente på deg for evig. Måtte alle i ditt liv vise deg så stor lojalitet❤



 

Jim Willis 2001

 

 

Du har nå to muligheter; 1) Fortell historien til Findus videre til andre, eller 2) Glem ham, og oppfør deg som om han ikke rørte ved dine følelser.

 

 

Veronica S

Dette innlegget ble publisert i Hund, Hverdagsmas, Teaterskolen. Bokmerk permalenken.

12 svar til Advent!

  1. Tonje sier:

    SV: Ja, jeg virkelig elsker den sangen!😉

  2. Anne-Birthe sier:

    Har sørget for at det avisutklippet ligger og venter på meg til jeg kommer hjem, så gleder meg til å se det da🙂

    Lexie er nok veldig klar over at du aldri ville gjort noe sånt, men om du hadde havnet i en sånn situasjon hadde jeg tatt henne!😉

  3. SV: Takk🙂 Bra jeg ikke står alene❤

  4. Janne sier:

    Jeg har tårer i øynene etter å ha lest denne historien…..
    SV: Har vært i Dublin en gang – bra by! Kos å reise :o)

  5. Myrna Braza sier:

    SV: Det gjør det ja, Vero❤ Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle få meg fansider flere år før debuten min, og at jeg skulle få bli kjent med en så søt jente som deg! Jeg er sååå takknemlig for støtten din gjennom alle disse årene, og selvfølgelig måtte du få en TAKK i coveret!🙂 Klem til deg❤

  6. Marianne sier:

    Det skal i hvertfall aldri skje med min hund❤ Jeg skjønner ikke at folk har hjerte til det.

Please reply

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s