Cowgirls don’t cry…

Rigel, du er og blir en Garptor nr 2, glad i deg


Som alle vet er jeg hestejente og fant min frihet i stallen da jeg var ca 5 år. Hesten som smittet meg med hestebasillen var shetlandsponnien Molly som en barndomsvenninne av meg eide. Det var første hesten jeg satt på og første hesten jeg falt av. Siden Molly ballet det på seg og jeg har møtt mange fantastiske hester på min vei som hestejente. Nevneverdige er Julius som ble min  favoritt da jeg gikk på ponnikurs på Roligheten Ridesenter, Sjurnix jeg møtte da jeg flyttet over på hestekurs på samme rideskole. Truls som var verdens frekkeste ponni og han traff jeg på Ponnirideskolen på Skjold i Bergen. Men likevel er det kun 3 hester som alltid vil være i mitt hjerte, en av dem lever enda og det er den jeg er forrytter på.  Garptor og Spretten lever fortsatt i minnet❤ Tenkte å minnes Garptor i dag.

Garptor med sin venn, shetlandsponnien Emma

Garptor: Husker første gangen jeg så denne hesten, noe mer blendene vakkert en den hesten har jeg aldri funnet igjen. Hele hesten hadde personlighet som varmet langt inne i hjerteroten og jeg husker den dag i dag hvor stolt jeg var da Elisabeth lot meg galoppere på denne hesten første gang. Friheten og stoltheten av å håndtere et slikt stort og vakkert dyr er noe som sitter i et hestejente-hjerte lenge. Husker også fortsatt den siste rideturen på ham, sammen med Elisabeth og Smarten var meg og Garptor i hordnesskogen på galopptur. Vi jentene hadde endelig fått tilbake Garptor etter han noen år var utlånt på for til en annen jente. Tror rideturen varte i 2 timer eller mer og det er den beste rideturen jeg noen gang i hele mitt liv har opplevd. Etter en uke med masse vondt i ledd og mye frem og tilbake med sykemeldinger på jobb ble friheten den lørdagen på hesteryggen. Det var som at gode hesten skjønte at det var noe gale og han var ganske kosete hele tiden. Da jeg pusset han i fjeset la han mulen på skulderen min og pustet meg i nakken. Slik ble vi stående en stund og bare «sendte» tanker til hverandre. Da jeg fikk salt ham og kom meg på ryggen hans stod han helt i ro da jeg skulle justere stigbøyler, Garptor var en hest som normalt ikke stod i ro da vi gjorde dette, denne dagen gjorde han det. Da vi la i vei til skogen bak Smarten og Elisabeth gikk han med ørene fremover hele tiden og blunket ikke da vi møtte en del «skumle» ting i veien, noe han normalt hadde tatt seg et stort hopp til siden av. Noen ganger var det som han snudde hodet mot meg for å si «var jeg flink nå?» Han fikk mange gode klapp på halsen turen langs veien. Da vi kom til skogen og vi begynte å løpe kjente jeg alle kreftene han eksploderte og farten ble enorm. Ørene rett frem og han fløy gjennom luften. Tårene presset på og jeg var glad Elisabeth ikke snudde seg så mange ganger for å se om vi holdt følge med henne og Smart. Garptor ville ikke stoppe, han brukte kreftene sine og sprang som vinden med meg på ryggen, jeg gråt og gråt for jeg visste inne i hjertet mitt at dette ble den siste rideturen på vakre hesten. En god venn gjennom 12 år, som lærte meg at selv om man faller av må man komme seg på ryggen igjen for å få flere gode opplevelser. Han som lærte meg at man skal ha respekt for et slikt stort dyr om man vil fortjene den æren av å sitte på ryggen og oppleve fart, spenning og eventyr, en som lærte meg at alt godt og alle vennskap ikke varer evig, en som lærte meg at livet er ikke noe man skal spøke med, en som lærte meg at man må gå videre selv om alt er trist, en som lærte meg å se det gode i alt levende. En som virkelig lærte meg hva kjærlighet er. Denne hesten er dypt savnet, og jeg tar meg i flere ganger i å sammenligne alle hester med ham. Ingen hest er lik og uansett om jeg er på ryggen til Rigel eller en annen hest, lever minnet om den siste galoppturen med Garpen enda, håper en dag jeg får oppleve det igjen.

Nest siste bildet tatt av meg og min store kjærlighet

«Denne bloggposten er skrevet som del av Horze bloggkonkurransen, hvor jeg har mulighet til å vinne et gavekort på kr.5000,- fra http://www.horze.no»

Noen av dere som har mistet en god venn? Som har lært dere noe om livet?

Hør teksten i denne sangen.

Veronica S

Dette innlegget ble publisert i Hest og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

6 svar til Cowgirls don’t cry…

  1. Tonje sier:

    masse lykke til i konkurransen da🙂

  2. Lykke til❤
    Kult det første bilde var😉

    SV: Takk søte Veronica❤ Men det skal også sies at selv om jeg hadde litt vondt var det jo den lykkeligste dagen i mitt liv. Kunne ikke da la noen spiler ødelegge det😉 Hehehe…

  3. SV: Tusen takk søte Veronica🙂

Please reply

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s